Monolitten – det umuliges ingeniørkunst!

Monolitten er ikke bare et av Oslo sine mest kjente og unike landemerker, men på mange vis også et symbol på at det umulige er mulig. 121 figurer er hugget av én eneste granittblokk. Skulpturen er 17 meter høy og plassert på Vigelandsparkens høyeste punkt. Historien om Monolitten begynte allerede i 1922. Monolitt-granittblokken som opprinnelig var på 280 tonn, ble skutt ut av fjellet i Iddefjorden i Østfold, på Gustav Vigelands initiativ og økonomisk risiko. I 1924 ble et større område i det som i dag er parken, overlatt Vigeland til oppførelse av Fontenen og Monolitten med sine omkringstående statuer. Det skulle imidlertid ta 20 år før Monolitten endelig kunne avdukes, og ytterligere 6 år før Vigelandsparken sto ferdig i sin helhet. Monolittens tilblivelse bygger på svært mange menneskers visjoner, mot og harde arbeid, og dens historie rommer unik ingeniørhistorie så vel som kunsthistorie. (Kilde: Vigeland-museet og Store Norske Leksikon)

Ingeniørkunst på prinsipper fra oldtiden

Entreprenørselskapet Eeg-Henriksen NCC har latt oss ta del i den ingeniørhistoriske delen av Monolittens historie, de forteller:

«Haakon Eeg-Henriksen ble en kjent mann da han og hans entreprenørfirma i 1926 fikk i oppdrag å flytte den 17 meter lange og 266 tonn tunge granittblokken som skulle bli Monolitten, fra Iddefjorden til Frognerparken i Oslo. Granittblokken ble fraktet på lekter fra Iddefjorden til Frognerkilen, hvorfra den skulle fraktes til Frognerparken. Datidens løfteanordninger og landtransportmidler var ikke i stand til å håndtere en slik transport, men Eeg-Henriksen benyttet seg av prinsipper fra oldtiden. Et arbeidslag på fem mann betjente en pumpe som løftet opp steinblokkens bakre ende og når den var kommet høyt nok gled den ved tyngdekraftens hjelp frem et par meter; Det var et stykke ingeniørkunst uten sidestykke.

Selvgående brygge

Det å flytte en steinblokk på 266 tonn er ingen enkel sak – selv ikke i dag. Men Eeg-Henriksen fikk ideen om hvordan dette skulle gjøres. Steinen ble flyttet fra steinbruddet hvor den lå og ut på en spesiallaget brygge. Den ble tatt om bord i to lektere, slept til Oslo og tatt på land ved Drammensveien i Bestumkilen. For å transportere den enorme steinen langs landeveien, konstruerte Eeg-Henriksen et bukkearrangement som kunne gå. Nederst i bukkens bein var det donkrafter. Når de ble pumpet opp, ble en del av steinens vekt overført til fotplatene. Fordi bukken var skråstilt, måtte steinen gli fremover når trykket ble for stort. Man trengte ikke noe trekk fordi steinen selv skapte «det faste punkt».

Steinen som var 17,1 meter lang, hadde en flate i bunnen på 2,65 x 2,65 meter og i toppen 1,95 x 1,95 meter. Mange stilte seg tvilende til denne transporten – og det var nok av dem som var skeptiske. Det kom selvsagt mange rare spørsmål og kommentarer, men Haakon var ikke skåret for tungebåndet. Som tjuagutt fra Bergen hadde han også glimt i øyet og humoristisk sans. I stedet for å svare alle, fikk han laget en rekke postkort hvor det både sto spørsmål og svar om transporten. Når noen spurte, fikk de et kort til selvstudium hvor det meste sto skrevet. Ett av spørsmålene var: «De kommer vel ikke til å tjene penger på den?» Da var svaret nei. Dette ble fulgt opp med spørsmålet: «Men det blir da iallfall en utmerket reklame!» Da var svaret ja.

oppsetningavmonolittennccFlytting i sneglefart

Oppgaven med å flytte steinen bestod av fem operasjoner: Først få steinen om bord i en lekter, dernest sjøtransporten, ilandsettingen, videre transport over land til Tørteberg og til slutt reisningen. Slepingen til vanns tok ca 40 timer. Transporten til lands foregikk med en hastighet på ca 50 meter i døgnet, og det ble arbeidet på tre skift, med 5-6 mann på hvert arbeidslag. 

Da transporten skulle krysse trikkelinjen ved Madserud allé var mange overbevist om at det aldri ville gå bra.Trikkens luftledning måtte fjernes før de svingte. Sporveien forlangte sine utgifter dekket, men da inntekten fra de skuelystne som tok trikk for å se svingen ble betydelig, ble regningen strøket. Et ærverdig tre måtte også fjernes for at transporten skulle greie svingen. «Spør ikke meg» sa bygartneren «for jeg kan bare si nei.» Vel oppe på flaten måtte steinen transporteres over en bløt åker. Før de fant en løsning på dette ble det streng kulde og steinen kunne fraktes på telen. Da åkeren var passert kom mildværet. Klokken 13.15 den 15. august 1928 sto steinen reist i rett posisjon og arbeidet var avsluttet. John Olsen, selskapets storbas, klatret opp og heiste flagget.» 

032ukxxvbs3fFra stein til spektakulært kunstverk

Resten er kunsthistorie. Det ble satt opp et treskur rundt granittblokken, hvor et lag med steinhuggere arbeidet med å hugge frem de 121 menneskefigurene i perioden fra 1929 til 1943, altså i 14 år. Skuret ble revet og Monolitten avduket i 1944. (Kilde: Store Norske Leksikon)

Vigeland modellerte egenhendig alle skulpturene i full størrelse i leire, mens hoggingen i granitt og støpingen i bronse ble overlatt til dyktige håndverkere. Vigeland sto dessuten for den arkitektoniske utformingen og parkmessige planleggingen av det over 300 mål store området. Vigeland fikk dessverre ikke selv oppleve å se parken ferdig. Først rundt 1950 var de fleste skulpturene og arkitektoniske elementene kommet på plass. (Kilde: Vigeland-museet)

I dag står Monolitten som et symbol på at det umulige er mulig. Vigeland og Eeg-Henriksen hadde en visjon som få andre er forunt. De var kunstnere og ingeniører på hver sin måte.

Bilde 1 og 3 er fra Byhistorisk samling, Oslo Museum, Fotograf: Anders Beer Wilse. Bilde 2 er fra Eeg-Henriksen NCC.

Del dette:

Facebook-kommentarer