Oslo – grønn by i 100 år!

Fra fortid til fremtid – Oslo den grønne byen

Det grønne rundt oss, de store skogene og øyene i fjorden, er i utgangspunktet naturgitt, men bevaringen, foredlingen og de grønne lungene i selve byen, er menneskeskapt, basert på lange tradisjoner og viktige verdisyn. Da parkvesenet i Oslo feiret sitt 75-årsjubileum i 1991 ble den grønne utviklingen av byen oppsummert på følgende måte:

«Ingen fremtid kan formes uten at den har en fortid å støtte seg til. Eller sagt på en annen måte, en fortid å bygge videre på. Ikke minst er dette en realitet når vi snakker om planter. Videre vekst og utvikling av det som har vært, er grunnlaget for ny vekst og utvikling.

I historisk perspektiv kan vi se for oss Oslo, hele Oslo-området, som grønne skoger, marker og åkrer. Gradvis kom det flere og flere hus, handel, havn og gater. Det grønne ble fortrengt, kanskje til det grå til og med dominerte en tid, inntil kvinner og menn oppdaget at nå var det på tide mer bevisst å sørge for at trærne, de grønne majesteter, fikk sin plass i byen. Og etter hvert fikk parker, løkker, idrettsanlegg, grønne anlegg ved boligblokker og tusener av hager sin helt naturlige og selvfølgelige plass i utviklingen av byen. Trekker vi så med oss de grønne åser omkring og skogene på alle kanter – ja da er det ingen tvil; Oslo er den grønne by. Og trærne er det naturlige og dominerende planteslag som kan hevde seg mot de store huskonsentrasjoner som byen er.» (Fra Den grønne by, utgitt av Park- og idrettsvesenet, Grøndahl & Søn Forlag As, i samarbeid med Det norske hageselskap, 1991)

Vi lever i en tid med stadig befolkningsvekst og sterkt press for fortetning av bygningsmassen. Når vi nå i 2016 feirer at Oslo har hatt sitt eget parkvesen i 100 år, er det derfor kanskje viktigere enn noen gang å se til det historiske fundamentet vi hviler forvaltningen av våre fellesgoder på. Det er særlig interessant å se hvordan det hele startet, og å løfte frem pionerarbeidet som ennå kommer oss alle til gode.

Kristiania etablerer sitt første parkvesen

I Kristianias budsjettbehandling for 1915 / 1916 ble det vedtatt at beplantningsvæsenet skulle være en selvstendig etat, og byens første offentlige parkvesen ble etablert. Den 8. januar 1916 ble Marius Røhne ansatt som byens første bygartner, 33 år gammel. Han skulle vise seg å bli en foregangsmann både for byplanlegging og for mye av det sosiale tankegodset som ligger til grunn for at det grønne er et fellesgode vi alle nyter godt av den dag i dag. Røhne hadde med seg nye, visjonære tanker om byparkenes utforming og sosiale funksjon fra studier og arbeid i København, og lanserte tidlig begrepet «Den grønne by» som mål både for byen og sitt eget arbeid.

Pioneren Marius Røhne

Etter omfattende plante- og hagebruksstudier i Larvik, Danmark, og ved Landbrukshøgskolen i Ås, etablerte Røhne landets første hagearkitektfirma i Kristiania i 1913, og fikk deretter den store oppgaven med å utforme grøntanleggene til Jubileumsutstillingen på Frogner i 1914, som i dag er Frognerparken. Jubileumsutstillingen var en omfattende utstilling som markerte feiringen av Norges Grunnlov sitt 100-årsjubileum. Røhne sto for dette arbeidet sammen med anleggsgartner I. O. Nickelsen, og anlegget vakte både begeistring og oppsikt, trakk rekordstort besøk og var det første i sitt slag her i Norge, i det han introduserte en ny og mer formal hagestil som langt på vei fortrengte den til da rådende landskapsstilen.

Parken som velferdsgode for alle

Da Kristiania opprettet parkvesenet i 1916 var Røhne selvskreven som etatssjef og bygartner. Hans store hjertesak var at parkene skulle være et velferdsgode som skulle komme alle i byen til del. Parkene skulle brukes og være tilgjengelige, og det første han gjorde var derfor å fjerne gjerdene som frem til da hadde lukket parkene inne og menneskene ute.  Alle pessimistiske spådommer om hærverk ble gjort til skamme, for folk satte stor pris på tilgjengeligheten han skapte. I nært samarbeid med Fernanda Nissen, en av våre fremste pionerer for sosiale reformer, fikk han også gjennomslag for at barns utemiljø skulle være det offentliges ansvar å tilby. I løpet av 1920-årene ble det således etablert mer enn 20 lekeplasser, til og med med egne ansatte parktanter, rundt om i byen. For å sikre dette ansvaret ville Røhne ha bruksparker etablert i boligstrøkene, fremfor tradisjonelle, storslagne representasjonsanlegg i sentrum. Han begrunnet dette i parkenes betydning som sosiale møteplasser, og med vegetasjonens betydning for trivsel og folkehelse.

Den nye parkpolitikken under Røhnes ledelse omfattet ikke bare lekeplasser, men idrettsanlegg, grøntanlegg ved kommunale boliger, forhager, gateplantninger og et nett av såkalte parkårer. Parkårene var grønne turveier som ble anlagt for å binde parkene sammen. For Røhne var nemlig de små og tilfeldig spredte parkene byen hadde, svært lite tilfredsstillende. Hans mål var å skape et helt og sammenhengende system av parker og grøntarealer knyttet sammen i et nettverk av turveier, gjennom hele bebyggelsen og ut til marka. Ideen fikk gjennomslag i reguleringssjef Harald Hals sin generalbyplan for Oslo i 1929, i det det der var sterk vekt på parker, grøntområder og turveier. Arbeidet med å omskape Akerselvas bredder til en sammenhengende grønn parkåre begynte så tidlig som i 1918, men ble dessverre ikke fullført før lenge etter Røhnes levetid. I de 32 årene Røhne var bygartner, fra 1916 til 1948, økte antallet offentlige parkanlegg fra 47 til 138, og det totale parkarealet i Oslo, fra 418 til 1200 mål.

Totalt oppnådde altså Røhne at det offentlige parkarealet i byen ble nær tredoblet i løpet av tiden han virket som bygartner, og vi finner mange spor etter ham og hans arbeid i byen og parkene ennå i dag. Hans aller største enkeltprosjekt var å sikre den 2000 dekar store Ekeberg-eiendommen som friareale for befolkningen, men sterke interessekonflikter om området gjorde at saken først var i havn 1948, da Oslo ble slått sammen med nabokommunen Aker. Røhne var imot den nye forvaltningsmodellen som fulgte av sammenslåingen, og valgte derfor å gå av.

Kilder; Bymiljøetaten / Park- og idrettsvesenet / Oslo Biografiske leksikon / Wikipedia

Fra Parkvesen til Bymiljøetat

Gjennom parkvesenets hundreårige historie har det båret ulike navn. Både Park og idrett og Friluftsetaten er vel navn de fleste ennå har i minnet. I 2011 slo Oslo kommune de fire fagetatene for friluft, idrett, trafikk og samferdsel sammen til det som i dag er Bymiljøetaten. Bymiljøetaten fører den historiske tradisjonen med planlegging, investering, skjøtsel og drift av byens parker og friområder videre under mottoet «Trygg, vakker, miljøvennlig og sporty by». Møteplass- og folkehelseperspektivet er like viktig i dag som det var for 100 år siden. Rekreasjon, ro, lek, aktivitet, mosjon, tilgjengelighet og samvær i grønne og vakre omgivelser er den viktige tradisjonen vi viderefører fra Marius Røhne sitt pionerarbeid, og er det vi søker å bevare, men også videreutvikle, for byen og fremtidige generasjoner.

Mye av arbeidet vi gjør i dag er likt som på Røhnes tid, som arbeidet med blomstene og bytrærne, skjøtsel av parker og friområder, eiendomsforvaltning og utstrakt publikumskontakt, men mye er også forandret. Eksempelvis har vi i dag stort fokus på bekjempelse av fremmede arter, fokus på biologisk mangfold i byen og i parkene, digitaliserte anleggs- og treregistere, krav til miljøvennlig, bærekraftig drift, universell utforming, stort fokus på renhold, drift av strendene, inkludert livreddertjeneste, samt bygging, utvikling og drift av nye moderne anlegg som Verdensparken på Furuset, med bl.a. parkourpark og kunstinstallasjoner, og det nye bystrandanlegget på Sørenga. Møteplassbegrepet har også fått utvidet innhold i våre dager. Parkene har blitt naturlige arenaer for små og store kulturarrangementer, og også for svært varierte egentreningsmuligheter sommer som vinter. Volumet vi forvalter er også betraktelig økt i løpet av 100 år, selv om det må sies at byen selv har blitt større og at Røhne nødvendigvis ikke regnet hvert eneste grøntområde som et eget anlegg. Bymiljøetaten forvalter i dag 15,7 mill m2 grøntanlegg, fordelt på:

512 grøntanlegg
44 lekeplasser
105 nærmiljøanlegg
11 isbaner
23 toaletter
15 000 park- og gatetrær i indre by
220 000 sommerblomster
240 000 blomsterløk
15 000 benker
1 045 avfallsbeholdere
40 dypavfallsbeholdere

I tillegg har Oslo kommune parker og grøntanlegg som forvaltes av bydelene og etatene for boliger, omsorg og undervisning.

100 år – 100 trær

Treets betydning for den grønne byen er udiskutabel. Ingen ting er derfor mer naturlig for oss enn å feire det grønne jubileet ved å plante 100 nye trær. Dette skal være trær som kommer alle til gode, og derfor inviterer vi deg til å komme med ønsker for hvor vi skal plante. For at trærne skal glede fleste mulig, og for at vi skal ta vare på dem etter at de er plantet, må ønsket ditt være på et offentlig sted, altså et sted der kommunen selv eier grunnen.

Slik gjør du:

1. Gå inn i BYMelding her: BYMelding (lenke)
2. Velg kategorien Trær og deretter Ønske om nytt tre
3. Merk av i kartet hvor du vil at treet / trærne skal stå. Hvis du har lyst, kan du også gi en begrunnelse.
4. Frist for innsending av ønsker er 15. april 2016!

Etter at ønskene har kommet inn, velger vi steder ut fra vår kunnskap om jorda og hvilke treslag som trives godt på stedet. Vi vil jo at trærne fortsatt skal stå og gi glede ved 200-årsjubileet!

Hvis vi får mange ønsker, kan ikke alle få sine oppfylt. Men vi skal velge slik at trærne får en fin fordeling over hele byen, til glede for så mange som mulig. Trærne skal plantes i løpet av våren.

Parkvesenet fra fortid til nåtid år for år