Underjordiske utfordringer

Synes du gravingen i sentrumsgatene tar lang tid? – De største utfordringene er faktisk det folk flest aldri ser, det som ligger under bakken, sier prosjektleder Ida Øvren i Bymiljøetaten.

– Det er først når vi graver opp gatene at omfanget av rør og ledninger blir tydelig og vi ser hva som i realiteten ligger hvor, sier Ida Øvren. Hun er prosjektleder for kommunens gateopprustningsprosjekt i Tinghuset-Tullins gate.

Oslos befolkning vokser. Gater, holdeplasser og trikkeskinner rustes opp fordi byen skal få nye trikker som kan frakte enda flere. Men når det først graves er det er ikke bare for å oppgradere på gateplan. Under asfalten ligger det hundrevis av meter med gamle kabler og vann- og avløpsrør som også må byttes ut, og så langt det er mulig ønsker kommunen å grave «en gang for alle».
– Ettersom trikkeskinnene legges på en kraftig betongplate, er det smart å bytte ut utslitte rør og ledninger samtidig slik at ikke trikkefundamentene må graves opp senere, forklarer Øvren.

Ikke avmerket på kartet

Tross tett samarbeid mellom Bymiljøetaten, Vann- og avløpsetaten og kabeleiere, byr gravejobben på overraskelser fordi kartene som viser rør, kabler, kummer og installasjoner under bakken er mangelfulle og unøyaktige.
– I områder med så tett infrastruktur må vi grave spesielt varsomt så vi unngår skader på kabler og rør, sier Øvren. Konsekvensen av brudd på enkelte av disse kan være kritisk, både for befolkningen som er avhengig av strøm- og vannforsyning, og for anleggsarbeiderne, som kan bli skadet av strøm eller vann under høyt trykk.

Oslo var tidlig ute med å legge infrastruktur i bakken, og stadig mer er blitt lagt ned, i flere lag. Allerede på 1600-tallet førte en trerørsledning vann fra Akerselva ved Sagene og ned til byen. De uthulte trestammene var i bruk helt frem til 1860, da et moderne vannverk med rør av støpejern tok over. Den første kloakkledningen, fra Youngstorget til Vaterlands bru, ble fullført i 1846. Det eldste røret som fortsatt er i bruk er fra 1848.

I dag drifter Vann- og avløpsetaten omkring 3900 kilometer med ledninger, og sikrer vannforsyningen for Oslos 666 000 innbyggere.
– De færreste av oss ofrer dette omfattende nettverket av rør og ledninger i bakken en tanke. Vi forventer at vi har rent vann i kranene, avløpsrør som fungerer som de skal og strøm i kontaktene, sier Øvren. Men, når rør er der de ikke er ment å være, da kan det skje uhell, og det vil vi unngå.

– Og finner vi kabler som ikke er avmerket på kabelkart må vi først avdekke om den er i bruk. Det kan være rent etterforskningsarbeid å finne ut hva en kabel inneholder, hvem som er eier og å få påvist om den fortsatt benyttes. Er den «kald», det vil si ikke i bruk, fjerner vi den. Er den i bruk, må den merkes og legges med rett koordinater i kommunens kartverk. Slike operasjoner gjør at anleggsarbeidene tar tid, forklarer Øvren.

Lager basseng på fem meters dyp

På åttitallet ble det bygget betongtunneler, kalt kulverter, under deler av sentrumsgatene i Oslo. Tunnelene skulle romme all teknisk infrastruktur, alle rør og kabler. Hensikten var å forhindre at gatene måtte graves opp når det var behov for reparasjoner eller det skulle legges nye.
– I deler av anleggsområdet vårt ligger det en kulvert. En viktig del av jobben vår nå består i å tette kulverten for å hindre inntrengning av vann, særlig saltholdig vann fra salting av gatene om vinteren, forklarer Øvren.

Etableringen av et nytt overvannsanlegg er en av de største utfordringene i prosjektet til Øvren. For å håndtere kraftige regnskyll skal det bygges et nettverk av rør og magasiner under bakken. Når overvannsnettet blir fylt opp, skal nedbøren lagres i såkalte fordrøyningsmagasiner. Disse fungerer som tidsforsinkere til overvannsnettet igjen kan håndtere vannmengdene.
– Vi skal bygge syv fordrøyningsmagasiner. Til sammen kan anlegget romme omkring 340 000 liter vann, sier Øvren. – Ettersom grunnen i gatene allerede er fulle av ulik infrastruktur, må overvannsanlegget bygges under alt dette, ned på fire til fem meters dyp. Vi må grave gjennom mengder med sårbare kabler og rør for å installere anlegget, som til sammenlikning er på størrelse med et 25-meters svømmebasseng. Dette er komplisert, og krever tid og penger. Men det er en investering byen tar nå, når vi uansett graver opp gatene, sier Øvren.

I tillegg skal prosjektet bygge betongfundament til 37 master til trikkens kjøreledninger, legge 12 kilometer trekkerør til elektriske kabler og skifte to kilometer vannrør. Videre skal de bygge 48 kummer for vann og avløp og 64 trekkekummer for elektriske installasjoner.
– Når gategrunnen allerede er fylt opp, er det en betydelig utfordring å grave ut og få plass til alle installasjonene, sier prosjektlederen.

Kollektivtrafikken skal gå

Side om side med kommunens oppgraderingsprosjekter pågår den daglige aktiviteten i bygatene. For å sikre fremkommeligheten for utrykningskjøretøy og for vareleveringer, deles anleggsarbeidene i faser med kortere deler av strekningen stengt i hver fase. At prosjektene tar tid er jo også fordi de skal være minst mulig til bry. – Vi forsøker hele tiden å legge opp jobben slik at gående kan komme seg frem gjennom området og at varer kan bli levert. Gjennom dialog med beboerne, gårdeierne og næringslivet forsøker vi å begrense belastningen på omgivelsene, avslutter Øvren.

Kollektivtrafikken skal gå i hele prosjektperioden i Tinghuset-Tullinsgate. For reisende på trikkelinje 11, 17 og 18 kjøres det buss for trikk inntil det midlertidige trikkesporet langs Kristian IVs gate står ferdig i mars. Prosjektet er planlagt ferdig i 2020.

Les mer om gateopprustningen av Tinghuset-Tullins gate og andre gater
Les mer om Trikkeprogrammet (Fremtidens byreise)